Akkurat idet du heller ville spise kryptonitt enn å gå å se en ny film basert på en tegneserie, kommer «Kick-Ass». Et sprudlende opplagt, ultravoldelig og herlig uansvarlig svar på fjorårets gravalvorlige, pinlig bokstavtro meta-magnum opus «Watchmen».
En vanlig ungdomsskoledust drømmer om å bli superhelt. Bestemmer seg for å sette drømmen ut i live. Får juling, men blir etter hvert en slags lokal kjendis. Et annet sted i New York har en tidligere politimann, hvis kone ble drept av en av byens narkotikabaroner, oppdratt sin purunge datter til å bli den reneste drapsmaskinen. Hva skjer når disse tre krysser klinge? Og slemmingens sønn utvikler superheltambisjoner, han også?
Dersom Judd Apatow hadde laget en superheltfilm, ville resultatet trolig blitt noe á la dette. Neppe like veldreid, dog. «Kick-Ass» har et øye for ungdommelig ubekvemhet (den anonyme «Kick-Ass» er selvsagt ulykkelig forelsket i skolens peneste), men er ellers ytterst politisk ukorrekt. Fint.
Voksne, ansvarlige mennesker vil reagere med vantro på språket og voldsbruken til den elleve år gamle ødeleggelsesorkanen Mindy. Alle andre vil fryde seg over den spinnville selvtekteren. Det må være lov å minne om at dette bare er en film. Hva mer er: En film basert på en tegneseriebok. Man kan ane en viss interesse for hvordan den unge generasjonen skaper sine kjendiser via de nye «sosiale nettmediene» et sted her inne. Men mest av alt er «Kick-Ass» et stykke forrykende, fargesprakende popkunst helt uten formildende trekk.
Filmens popkulturelle snusfornuft virker mot den bare et par ganger. Å legge et Ennio Morricone-lydspor under en voldsscene er gammelt, Tarantinosk nytt - alt for 1990-tallsk. Til gjengjeld får vi like etter tidenes best tenkelige bruk av Elvis' «An American Trilogy».
I sum er «Kick-Ass» virtuos søppelfilm, som i likhet med kildematerialet aldri kvier seg for å bli tullete. Selv ikke Nicolas Cages tilstedeværelse klarer å sette en stopper for moroa.
Årets festligste sommerfilm for ungdom i alle aldre kom tidlig i år.
MORTEN STÅLE NILSEN