Tittelens «ankh», hankekorset, refererer til det egyptiske symbolet som figurerte så prominent rundt Erykah Badus hals i tiden rundt det storselgende debutalbumet «Baduizm» i 1997.
I denne sammenhengen er hankekorset noe mer enn bare «livets nøkkel». Det er også en nøkkel til å forstå dette albumet: Erykah Badus mest kommersielle album siden, nettopp, «Baduizm».
Dette er noe av en overraskelse, egentlig. Artistens forrige album, to år gamle «New Amerykah Part One (4th World War)», var nemlig den ekstremt talentfulle, notorisk eksentriske Dallas-fødte sangerinnens minst salgbare langspiller noensinne.
Den var også, bare så det er sagt, et mesterverk. En samling afrosentriske besvergelser, et heksebrygg og en hip hop-oppdatering av det tidlige syttitallets store politiske, psykedeliske funkopus. Kort sagt en av 2000-tallets ganske få virkelig nyskapende plater.
Ikke sånn å forstå at Erykah har lagt særegenhetene sine helt på hyllen denne gangen. Men det er en stund siden sist hun lagde en plate som kan fungere som bakgrunnsmusikk til en kjærestemiddag.
Erykahs indre Billie Holiday slipper til både én og to ganger (på åpningskuttet og introen til den siste sangen, for eksempel). «Window Seat» er «neo-soul» som «bare» er smellvakker. «Turn Me Away (Get Munny») er glitrende fengende funkpop, med Badu i karakter som en pengegrisk «airhead». Luftige «Incense» farges av harpe og theremin. «Love», kreditert avdøde J Dilla, er lite annet enn en - helt uimotståelig - «groove».
Om platen ikke sprenger grenser, så er den uhyre deilig - spesielt avspilt via høyttalere av en viss størrelse. Det er overhodet ingen forbrytelse. Albumet etterlater ingen tvil om at det er mer der Badus musikk kommer fra. Både den som stryker deg medhårs og den som ikke gjør det. Fortsatt hestehoder foran konkurransen, altså.
BESTE LÅT: «Window Seat»
MORTEN STÅLE NILSEN