«Idol»- og «X Factor» har vist seg ute av stand til å avle frem «kredible», «kule» popstjerner. Hun som kom nærmest, Margaret Berger, vant ikke konkurransen, og virker nå å ha gitt opp hele greia.
Så like greit å overlate hele sulamitten til de såkalt «folkelige» artistene. Som ikke er for jålete til å nærme seg dansebandkulturen og blåser en lang marsj i «lansering i utlandet».
I så måte er en vinner som spiller trønderrock en god ting på papiret. Sjangeren er Norges svar på den amerikanske «heartland»-rocken. I slik musikk dreier det seg ikke om å skrive «originale» popsanger. Tvert imot. Låtene skal virke kjente og kjære allerede ved første lytt.
Sangene skal gå omtrent akkurat dit du helst vil at de skal gå, forutsigbart behagelige som et par tøfler. Chand Torsviks musikk er slik.
Mangler en slager
Men. Det er veteranene Åge Aleksandersen og Terje Tysland som styrer denne skuta. Chand mønstrer herved på, men er ennå ikke på nivå med disse.
Stemmen hans har ikke Åges kraft, ei heller Tyslands fandenivoldskhet og rustne inderlighet.
Når han for alvor trer inn på forbildenes enemerker, som i tittelkuttet (Åges «Norge, mitt Norge» om igjen) eller «Stolt som nå hana» (trøndercajun á la Tysland), er det vanskelig å ikke tenke at de gamle er eldst.
Tekstene er velmente- Chand har til og med Ap-«partiboka» i orden-men klønete. Og platen mangler en klar slager.
Andre svakheter: Omslaget er gyselig, som snytt ut av nesen på 1995.
Dernest: Platen er innspilt i Oslo med Jørn Dahl i produsentstolen.
Den burde selvsagt vært spilt inn i Trondheim under Bjørn Nessjøs overoppsyn. Dahl konstruerer et slags minste felles multiplum-raitantaitanmiljø rundt Chands melodier.
Det låter sjelløst, obligatorisk og selvfølgelig. Foreløpig er Chand hovedsaklig «en god historie». En indiskfødt mann som spiller trønderrock.
Et tankevekkende innlegg i den pågående «arv vs. miljø»-debatten på to lange, tynne bein.
BESTE LÅT: «Stolt som nå hana»
MORTEN STÅLE NILSEN