Livet går sin sløye gang på verkstedet Jørgens Cykel, men de tre tilårskomne gubbene som jobber der har hvert sitt å stri med på hjemmebane: Jørgen er livredd for å ikke fremstå macho nok overfor kona da en muskuløs MC-kar flytter inn ved siden av, Juan orker ikke tanken på å ta farvel med sin livsledsager, en høyt elsket labrador, mens enkemannen Aziz plutselig innser at verden ville smilt enda mer til ham hvis han fant seg en ny kjæreste. Sistnevnte er fatter'n og filmens protagonist: Han er en sjarmerende liten verdensmester med overdreven selvtillit og svar på det meste - men med et kvinnesyn som ble avlegs en gang på 70-tallet. Så gammeldags skrudd sammen er fatter'n at sønnen må utstyre samboeren sin med pute på magen for å overbevise faren om at hun er gravid, han vil nemlig ikke tåle å høre at de planlegger å adoptere.
Det er umulig å ikke la seg sjarmere av fatter'n (filmfiguren), spilt av regissørens egen far, amatørskuespiller Jan Fares. Godslig, dum og bedrevitende, en sann fryd å følge. Det samme kan ikke sies om filmens andre karakterer, som enten er vandrende stereotyper (Jørgen i sykkelbutikken) eller gørrkjedelige glansbilder (Fatterns sønn). Manuset - stappfullt av gags og krampaktige sprelske påfunn - er ganske uinspirerte saker rappet fra klippebordet til Jalla Jalla og Kopps. Verre synes jeg det er at bestrebelsene for å lage feelgood hele veien føles kalkulerte, som om Fares prøver å mane fram en ungdommelig friskhet han kanskje har mistet.
At en utilslørt publikumsfrier som «Fattern» pøser på med søtladen sentimentalitet mot slutten kan ikke overraske noen - men skuldertrekket var nærmere enn både tårene og gapskratten i løpet av Fatterns halvannen time.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN