«Command & Conquer» er en strategiserie med både pondus og solide røtter. Da originalen kom ut for snart femten år siden, var den med på å skape den moderne sanntidsstrategi-genren.
Siden den gang har en hel haug etterkommere fulgt etter og levert jevnt over solide strategiopplevelser. Dette gjelder ikke minst de knallsterke «Red Alert»-spillene, som alle bærer «Command & Conquer»-navnet.
Ettersom jeg koste meg glugg ihjel med «Red Alert 3» for et par år siden, hadde jeg store forventninger til at også «Command & Conquer 4: Tiberian Twilight» skulle imponere.
Men jeg er litt skuffet, for «Tiberian Twilight» når aldri helt opp til «Red Alert 3» rent spillmessig. Man begynner nesten å mistenke at noen har forvekslet utgivelsesdatoene og at det egentlig var «Tiberian Twilight» som skulle kommet ut i forifjor.
Anmeldelse: Supreme Commander 2
Anmeldelse: Anno 1404: Venice
Betatest: Starcraft 2
I kjent stil blir plottet i de to hovedkampanjene formidlet gjennom filmsnutter med kraftig overspillende B-skuespillere. Filmsekvensene er kjempeteite, melodramatiske og mangler enhver form for selvironi. Akkurat slik en god «Command & Conquer»-historie skal fortelles, med andre ord.
Helt opp på «Red Alert 3»-nivå er den dog ikke, først og fremst på grunn av lengden. Det tar ikke mange timene å spille gjennom begge kampanjene, noe som gir lite rom for artige tvister i plottet.
Les også: Civilization V til høsten
Når det gjelder selve spillmekanikken, er den kanskje viktigste endringen at ressursinnsamlingen nå er fjernet. Om det er positivt eller negativt kommer litt ann på øyet som ser, men jeg nekter å gå med på at det å fjerne noe, uten å erstatte det med noe annet, kan kalles innovasjon.
Nå høres jeg kanskje overveldende negativ ut, men det er egentlig ikke meningen. Det er nemlig mye bra å si om «Tiberian Twilight». Balansen mellom de to fraksjonene NOD og GDI er god, flyten i kampene er slik den skal være og tempoet er akkurat passe høyt.
Glurkelure: En litt kjip ting med command & conquer-serien er at de gradvis har ødelagt NOD-fraksjonen gjennom å gjøre enhetene til motbydelige busemenn, framfor mennesker.
Diskuter Command & Conquer 4 her!
At man kan velge mellom tre ulike klasser på den mobile hovedbasen sin, gir også ekstra dybde. Velger man en angrepsbase, får man tilgang på store kjøretøy med god rekkevidde og hurtighet. En forsvarsbase åpner for defensive byggverk og kampstøttebasen er gull verdt i større flerspillerkamper.
Sistnevnte spiller forøvrig en helt sentral rolle i «Tiberian Twilight». Mange av enhetene og bygningene i spillet er ikke tilgjengelige før man har låst dem opp i flerspillerdelen. Systemet er i bunn og grunn en forenklet versjon av erfaringssystemet i spill som «Modern Warfare 2», men fungerer på langt nær like knirkefritt.
Hovedsakelig fordi «Tiberian Twilight» går i den fellen at de opplåsbare enhetene er bedre enn de man starter med. Det gir kanskje ekstra motivasjon til å spille på nett, men det føles helt urimelig at de beste nettspillerne skal få betydelige ekstrafordeler.
Skulle jeg gått en skisprint mot Petter Northug, ville vinnersjansene mine allerede vært forsvinnende små. Da blir det litt teit hvis den norske gullvinneren i tillegg skal få femten sekunders forsprang.
(Her tar jeg forøvrig forbehold om at EA kan ha løst denne skjevheten ved hjelp av et velfungerende match-makingsystem eller tilsvarende til lansering.)
Følg VG Spill på Twitter
Følg VG Spill på Facebook
At jeg fortsatt har betaversjonen av «Starcraft 2» sterkt i minne, kommer nok ikke helt heldig ut for «Tiberian Twilight». Særlig ikke når spillet samtidig strever med å komme seg ut av skyggen til storebror «Red Alert 3».
Konkurransen i sanntidsgenren på PC er nådesløs, og «Tiberian Twilight» sliter med å skjære ut sin egen nisje. Det er et solid og underholdende strategispill som dessverre blir litt for anonymt til å nå helt opp.
PS: I salg fra torsdag 18. mars.