Spillanmeldelse: «Supreme Commander 2»

For tre år siden dundret «Supreme Commander» inn i sanntidsstrategi-genren uten særlig respekt for etablerte konvensjoner. I bunn kunne det kanskje se ut som ethvert annet strategispill, men skalaen var så vanvittig at du nærmest kunne bytte genre ved å rulle på musehjulet.

Nå hadde det sine ulemper også, trege enheter trengte en snau halvtime på å krysse de største kartene og man fikk fort en følelse av å drukne i detaljstyring. «Supreme Commander 2» modererer ambisjonsnivået til originalen betraktelig og minner mer om et tradisjonelt sanntidsstrategispill.

Ressurser til bygninger og enheter kommer i form av strøm og masse. Massegeneratorer må bygges på spesifikke punkter på kartet, mens kraftverk kan bygges overalt.

I originalen slo bygninger seg av ved strømbrudd, men i «Supreme Commander 2» fungerer strøm som en helt vanlig ressurs. Ressurslagrene er dessuten ubegrensede, så man trenger ikke lenger tenke på lagerbyggninger.

Til gjengjeld må man tenke desto mer på forskning. Her ligger nemlig den største nyvinningen til et spill som kutter ned på det meste annet.

Land-, luft- og sjøstyrker har hvert sitt omfattende teknologitre, det har også kommandoenheten din og bygningene dine. Forskning koster poeng som tjenes opp under kamp, ved konstruksjon av bygninger og når man trener nye enheter. Bygger man forskingssentra økes opptjeningshastigheten.

Hva du velger å satse på er avgjørende for hvor godt du vil lykkes. Satser du på å skaffe deg eksperimentelle supervåpen så tidlig som mulig, betyr det at du forblir sårbar i mellomtiden. Hvis motstanderen din da satser på kjappe, betydelige oppgraderinger av grunnstyrkene sine, risikerer du å pulveriseres før du engang rekker å finslipe metallskoene på de 60 meter høye stålkolossene dine.

De eksperimentelle enhetene er forøvrig minst like tallrike, varierte og stilige som i originalen. Riktignok er både effekt og kostnad skrudd ned noen hakk, men de er fortsatt noen fryktinngytende maskinbeist som kan snu slaget på rekordtid.

En viktig konsekvens av den reduserte skalaen er større flyt og bedre ytelse. «Supreme Commander 2» er faktisk snillere mot PCen enn den tre år gamle forgjengeren. På nett er dette en stor fordel, man trenger ikke bekymre seg over den tekniske biten selv når den samlede størrelsen på hærstyrkene nærmer seg fire siffer.

Det er bra, for over nett er definitivt den beste måten å spille «Supreme Commander 2» på. Den kunstige intelligensen står nemlig neppe i fare for å havne på medlemslistene til Mensa, og énspillerkampanjen er et eneste stort gjesp.

Historien er kjedelig, dårlig skrevet og klønete presentert. Oppdragene varierer fra generiske og kjipe til ganske solide, men byr heller ikke på de største spillopplevelsene.

Hadde «Supreme Commander 2» først og fremst satset på énspillerdelen, ville dette trukket spillet kraftig ned. Men det er tross alt ikke mer enn et middelmådig påheng til et strategispill som er laget for artige og underholdende nettkamper mot andre spillere.

Fokuset på teknologi og forskning gir «Supreme Commander 2» den egenarten den mister i forenklingen og nedskaleringen fra forgjengeren. Resultatet er slettes ikke så verst, selv om jeg nok personlig likte originalen litt bedre.

PS: Spillet er ute på PC og kommer også på Xbox 360 torsdag 18. mars.