«Anno»-serien tilhører en subgenre blant strategispillene hvor økonomi, handel og infrastruktur er atskillig viktigere enn militær makt. Riktignok er det både soldater og krigsskip i «Anno 1404», men disse er mer et nødvendig verktøy enn mål i seg selv.
For å si det på en annen måte, det er viktigere at du kan levere nybakt kneipbrød til innbyggerne dine enn at du kan raske sammen en gjeng barskinger med sverd. Da disse barskingene også er skrekkelig glade i fersk kneip, sier det seg selv at det lønner seg å begrense antallet.
Anmeldelse: Anno 1404: Venice
Anmeldelse: Supreme Commander 2
Anmeldelse: Napoleon: Total War
Spill i denne genren pleier å være temmelig omfattende, «Caesar»-serien og «Settlers»-spillene følger samme grunnoppbygging som «Anno 1404». En liten koloni med arbeidere vokser og utvider seg gradvis, før den til slutt har blitt en pulserende storby.
Arbeidere betaler lite i skatt og bor i enkle trehus, men er stort sett fornøyd hvis de får mat på bordet og en kopp eplecider i ny og ne. Høyere klasser krever stadig mer, men betaler deretter i skatt og gir deg tilgang på nye bygninger.
Øverst sitter de adlige. Disse gidder ikke engang å vurdere byen din hvis ikke de får fisk, kjøtt, eksotiske krydder, hvetebakst, linklær, ullklær, lærjakker, silkeklær, lærbundne bøker, pelsverk, vakre glassvarer, øl, vin og en hel haug andre luksusvarer.
Det er kanskje mye å holde styr på, men det gjelder da også for eksempel «Caesar IV». Det er først og fremst logistikk og handel som gjør «Anno 1404» til det mest komplekse i subgenren.
Facedancer: Du er herved advart. Dette spillet kommer til å stjele MYE tid fra deg. Folk snakker om at "World of Warcraft" er så forferdelig avhengighetsskapende... "Anno 1404" burde absolutt hatt en lignende advarsel på coveret.
Diskuter Anno 1404 her!
Selv de små verdenskartene er store, de største er intet mindre enn gigantiske. Et titalls øyer i ulike fasonger og størrelser blir omringet av blått hav. Hver øy er fruktbar for mellom to og fire ulike avlingstyper, litt avhengig av hvor langt nord øya ligger. Noen har i tillegg forekomster av kull, granitt, jernmalm, kobbermalm, kvarts, marmor, gull og andre bergarter.
Man starter på den nordlige delen av kartet, og må utforske sørover for å finne «orienten». Uten et godt samarbeid med sultanen kommer man ikke langt i «Anno 1404», ørkenkolonier er nødvendig for å sikre tilførsel av luksusvarer til de europeiske byene dine.
Med over seksti ulike handelsvarer totalt, kreves det mange handelsskip og faste transportruter for å holde hjulene i gang i imperiet. I begynnelsen trodde jeg at jeg kunne styre de to-tre handelsskipene mine manuelt, men det måtte jeg gi opp allerede før jeg passerte tusen innbyggere.
Særlig krevende er transport av råmaterialer. En omfattende metallindustri er plasskrevende og lite fleksibel, derfor er det ofte lurt å sentralisere den til en øy med få innbyggere. Tømmerhogst er verken plasskrevende eller spesielt ufleksibel, men så var det dette med trær og storbyer.
Tar man en motorsag og begynner å felle trær i Frognerparken, blir man fort upopulær. Likeså i «Anno 1404», hvor befolkninger gjerne ser at de få gjenværende trærne forblir gjenværende.
Men en metropolis bygges ikke på luft og kjærlighet alene, så en storstilt import av tømmer, granitt, stål og verktøy er tvingende nødvendig.
Heldigvis byr «Anno 1404» på et helt utmerket system for opprettelse av både interne transportruter og internasjonale handelsruter. Før man vet ordet av det, har man et ti-talls handelsskip i faste ruter mellom koloniene.
Følg VG Spill på Twitter
Følg VG Spill på Facebook
Det er omtrent på dette punktet at «Anno 1404» virkelig begynner å imponere. For da har byene vokst seg så store at de både ser og føles som skikkelige byer. Før har jeg alltid følt meg litt som en amatør i denne typen spill, reklamebildene viser komplekse, pulserende metropoliser, mens den jeg lager ser ut som noe en femåring har bygget med legoklosser.
I «Anno 1404» kunne byene mine vært på baksiden av boksen. Sammen med kirker og vertshus, danner markedsplassene travle sentra med tettbygde boligkvartaler rundt. Havnen yrer med liv, bryggearbeidere og lossere strømmer til og fra, skip seiler inn og ut, heisekraner svinger frem og tilbake.
Det er lett å lage imponerende byer i «Anno 1404».
Alt er dog ikke perfekt. Jeg skulle for eksempel gjerne hatt muligheten til å sette minstekvantum på de automatiske transportlinjene. Er man litt for sen med å utvide produksjonen, risikerer man å bli hindret av at alt av bygningsmateriale blir eksportert vekk. Det kan tidvis også være litt kronglete å lokalisere skipene sine på mini-kartet.
Slikt overskygges allikevel av alle styrkene til «Anno 1404». Det er ikke et strategispill for nybegynnere, kompleksiteten kan være en utfordring også for veteraner. Men da belønningen er en av de dypeste og mest tilfredsstillende strategiopplevelsene på markedet, er det kanskje verdt innsatsen.
PS: Vi rakk aldri å anmelde «Anno 1404» da det kom ut i fjor, men valgte å anmelde spillet nå i forbindelse med utgivelsen av utvidelsespakken «Anno 1404: Venice». Bedre sent enn aldri!