Elleve år etter forrige plate, og etter seksten år i fengsel for drap og kirkebranner, er Varg Vikernes tilbake på sitt opprinnelige åsted - i musikkstudio.
Det gjør han med en hyllest til Balder, også kalt den hvite gud, eller Belus som er ett av mange navn på Odins sønn.
Og det er nettopp odinismen og flørt med åsatroens mer negative sider som Vikernes - Burzum - fremdeles mistenkes å være i intellektuelt fengsel av.
Varg Vikernes er i dag en sivilisasjonssky mann med kun forakt til overs for sine gamle black metal-kolleger. Han har selv sammenlignet dem med «stereotypiske negere og homoseksuelle» på grunn av kleskoden, og mener selv han har distansert seg fra svartmetallen.
Han om det. En slik uttalelse er kanskje ikke uventet fra en mann som åpent forteller at hans tippoldemor bar Quisling som etternavn?
Norskspråklige «Belus», som vanlig innspilt i Grieghallen, bærer de fleste elementer fra klassisk black metal - og fra Burzum selv.
Tekstmessig er den kanskje nærmere vikingmetalen, men musikalsk låter «Belus» innledningsvis så primitiv og nærmest amatørmessig at sporene trolig har ligget i Vikernes' skuffer i mange, mange år.
Dernest kommer selve innholdet. Burzum rendyrker en i dag sjelden ekstremitet i repetisjoner av egne rytmemønstre. Så ekstrem er den at tvangstrøyen raskt knyttes igjen.
Gjentagelsene er så massivt gjennomført at dynamikken forsvinner.
Kun i «Kaimadalthas Nedstigning» makter han å formidle den grimt kalde atmosfæren som det klart ville ha vært mer av her med en bedre produksjonsjobb.
Privat har Varg Vikernes sonet sin straff og på den måten ferdig med fortiden. Musikalsk er Burzum fremdeles en fange av den samme fortiden.
BESTE LÅT: «Kaimadalthas nedstigning»
STEIN ØSTBØ