Ullent ul.
Det er med en viss skuffelse jeg registrerer at Howl er et stykke unna formstigning fra sin glimrende debut for tre år siden. Mye av den uvørne friskheten og halvskitne lyden er her ennå, det samme er Simen Lunds utmerkede stemme. Låtmessig har imidlertid Howl problemer; utgangen på opptil flere kutt her er tempokåte, kontante og rett på, men blir stående og stampe i samme sporet gang på gang - det skjer ikke tilstrekkelig i låtenes struktur, og uten utvikling, ingen forløsning. Et debutalbum er gjerne kulminasjonen av flere års skrivearbeid fylt av energisk pågangsmot. En oppfølger krever låter skrevet i en kortere og mer konsentrert tidsperiode og blir følgelig «den vanskelige annenplaten». Nettopp.
BESTE LÅT: «Misdemeanors»
STEIN ØSTBØ