«Final Fantasy XII» fikk en svært blandet mottakelse da det kom ut for drøyt tre år siden. Jevnt over entusiastiske kritikere roste spillet opp i skyene for sitt nokså annerledes taktiske kampsystem, som enten falt uhyre godt eller absolutt ikke i smak hos tilhengere av serien.
Anmeldelse: Final Fantasy XII
Jeg har på følelsen at denne blandede mottakelsen vil bli et fellestrekk også for «Final Fantasy XIII» når spillet nå omsider finner veien til norske spillhyller.
Årets kanskje aller mest etterlengtede asiatiske rollespill har mange og trolig svært motstridende forventninger å innfri, men lykkes iallfall etter min målestokk på de viktigste punktene.
Les også: Final Fantasy XIII til Xbox 360
Det jeg derimot opplever som den største skuffelsen er at man tilbringer svært mye tid med å åle seg langs trange ganger og smale stier. Verdenen, hvor fantastisk nydelig og forseggjort den enn måtte være grafisk sett, blir alt for lineær og kjedelig.
Jeg savner følelsen av å ha en verden for mine føtter med byer og åpne landskap som bare venter på å bli oppdaget. Innimellom dukker det opp ett og annet unaturlig akrobatisk og gravitasjonsstridig krumspring for å klatre opp i det lineære terrenget, med det resultat at man sitter med følelsen av at sirkusmanøvrene er lite mer enn et keitete forsøk på å finte vekk oppmerksomheten fra kjedelige omgivelser.
Anmeldelse: White Knight Chronicles
Heldigvis brytes de lange vandringene opp av fiender som står plassert med jevne mellomrom. Kampsystemet og tilhørende utviklingssystem både for spillfigurer og våpnene deres har - til motsetning fra områdene du beveger deg i - flere dimensjoner å spille på, noe som gjør at jeg hopper inn i de fleste kampmuligheter uten å nøle.
Kampsystemet er semi-turbasert med en måler som må fylles opp mellom hvert angrep, men svært mye avhenger av din evne til å velge og skifte mellom defensive eller offensive angrepstrekk i riktig øyeblikk og raskt nok.
Her har «Final Fantasy XIII» introdusert et taktikksystem som er svært så hendig når du får taket på det. Figurene i følget ditt kan ha forskjellige roller på kamparenaen som for eksempel «healer», «ravager», eller oppgaven med å gi forsvaret eller slagkraften til medspillerne et ekstra boost.
Gringorilla: Etter noenlunde lunkne omtaler av FFXIII så velger jeg å vente med det til en rolig/still spillperiode.
Diskuter Final Fantasy XIII her!
Utfordringen blir dermed å til enhver tid sette de forskjellige figurene i riktig rolle, alt etter hvilke fiender du møter og hvordan kampen utvikler seg.
Med forhåndsdefinerte rollekombinasjoner kan du enkelt skifte mellom defensiv helbredings-taktikk, offensiv «bælm løs så mye som mulig»-taktikk og de fleste varianter mellom disse ytterpunktene, noe som raskt viser seg å være nødvendig for å holde hodet over vannet.
Det er ikke helt ulikt tankemåten fra forgjengeren, men her er taktikkendringene til hele gruppen det sentrale mens muligheten til finjustering av handlingsmønstrene til enkeltindividene har fått et noe mindre fokus.
Om det er et steg fremover, bakover eller kanskje til siden, vil nok avhenge veldig av personlige preferanser, men selv likte jeg veldig godt hvor avgjørende det var å stadig være på hugget og hvor store konsekvenser korte øyeblikk med uoppmerksomhet kan få - selv med de mindre slagkraftige fiendene du ramler over.
Følg VG Spill på Twitter
Følg VG Spill på Facebook
Historien bygges gradvis opp med biter både fra fortiden og fremtiden, og selv om man kjenner igjen mange klassiske rollespillfigurer i rollebesetningen - den fnisete jente-jenta, tenåringsgutten som har noe å bevise, den tøffe soldat-jenta, «prinsessen» som skal reddes, og så videre - så plasseres de i en setting som gjør at resultatet er herlig uforutsigbart.
Historien er ganske fragmentert og fortelles stykkvis med hopp frem og tilbake i tid, så du må følge med for å få med deg hvordan trådene flettes sammen. Det er imidlertid herlig å for en sjelden gang ikke ane konturene av historien du har foran deg et kvarter ut i spillet.
Alt i alt bommer «Final Fantasy XIII» absolutt ikke på blinken, men det er heller ikke så flashy imponerende at man sitter igjen med anime-bakoversveis - slik undertegnede gjorde etter det forrige kapittelet i serien.
Verdt å vente på? Absolutt. Årets rollespill? Tja...
PS: I salg fra tirsdag 9. mars. Spillet lanseres på både PS3 og Xbox 360, og det er PS3-versjonen som er testet.
PPS: Etter over fire år som anmelder i VG, er dette den siste anmeldelsen til Maren, som nå ønsker å prioritere studier. Vi takker for en fabelaktig innsats!