Historien om den drepte 14-åringen Susie er en urovekkende, surrealistisk thriller, basert på Alice Sebolds roman. Mikset med filosofiske overbygninger, melodramatikk og en dose Hitchcock, blir resultatet i overkant sprikende.
Peter Jacksons evne til å formidle spennende historier er upåklagelig; godt bevist gjennom den formidable trilogien "Ringenes herre". I "Alle mine kjære" tar han fatt i den makabre, men likevel berørende historien om 14-årige Susie som blir lemlestet og drept på brutalt vis. Jackson antyder det grusomme, men styrer unna detaljene.
I utgangspunktet er det jentas gjenværende familie som er det essensielle. I den verden mellom himmel og jord Susie befinner seg i, har hun nemlig krefter til å formidle følelser og ideer til den lamslåtte og skadeskutte familien.
Et stykke på vei forfølger regissør Jackson akkurat det sporet, før han pensler inn på det rent thrillermessige i hvordan morderen skal avsløres. I fokus-skiftet blir etter hvert den familiære biten ustrukturert og en del av deres reaksjoner virker påtatt. De stadige gjentagelser av Susies opphold i henholdsvis fargerike og dystre landskap gir filmen unødig lengde.
Unge Saorsie Ronan lyser imidlertid av troverdighet i rollen som Susie, og Tucci briljerer som morder.
Episoden der Susies søster finner sporene som til slutt avslører morderen, går Hitchcock en høy gang; lyd og bilde avleverer sitrende spenning. Deler av det melodramatiske balanserer hårfint mellom føleri og følsomhet.
Jo da, dette er spennings-underholdning. Men likevel - det er perverst å se unge jenter leke smilende i grensen mellom himmel og jord som følge av overgrep og drap.
BORGHILD MAALAND