En 82 minutters blåtur ut i skogen i Finnmark, krydret med bannskap, bæsj og trolldom.
Tommy Wirkola, landets minst selvhøytidelige regissør, er tilbake, knapt ett år etter han ga oss nazizombiene i «Død snø». Denne gangen med en mockumentary - liksomdokumentar - en hyllest til lavbudsjettssensasjonen «Blair Witch Project» fra 1999. Fiskeren Wagles sønn Tordenskjold - jobber som frisør i Oslo - har gått seg vill i skogen, og faren frykter han er tatt av den skumle fjordheksa. Han samler et broket lag bestående av bygdas skyteglade lensmann, et kvinnelig medium, en skeptisk, småpedofil lærer og entertaineren Rock Fjellstad. Det hele dokumenteres på film av kameramannen Pablo.
Han har referanseapparatet i orden, Wirkola, og rekker også å hedre bad Taste-kongen John Waters, mannen bak kultklassikeren Pink Flamingoes. Den mest beryktede scene herfra - den hvor dragqueen Divine spiser ekte hundebæsj - får sin nordnorske vri her, forhåpentligvis er det smeltet sjokolade Kristoffer Joner får i seg. Om det er Karl Ove Knausgårds kåte vikarlærer fra Min Kamp 4 eller Gymnaslærer Pedersen vi skal tenke på når Joner ber ungjentene i klasserommet sette seg på fanget, får være opp til hver enkelt å vurdere.
Dialogen er akkurat så ramsalt og morsomt skrevet som vi allerede vet disse gutta kan - og den leveres prikkfritt av Stig Frode Henriksen. Problemet er bare at man trøtner litt etter hvert når filmen så til de grader hviler på dialog. Det skjer rett og slett så lite at man etter hvert tar seg til å savne blodspruten fra forrige film. Det blir 82 minutter med litt for mange dødpunkter, selv utstyrt med lukteark i kinosalen klarte jeg ikke å unngå å kjede meg litt.
Norsk film trenger definitivt Wirkola - som spyr ut filmer på siden av det norske filmsystemet - men «Kurt Josef Wagle - og legenden med Fjordheksa» må ses på som et lite hvileskjær mens vi venter på den annonserte Hollywood-debuten hans.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN