Synes du vampyrbølgen har blitt litt blodfattig og i det siste sier du? Her kommer en livgivende blodoverføring fra Sør-Korea, fra mannen som forbløffet filmeliten med hevneposet «Old Boy» i Cannes i 2003.
Denne gangen er det skam og begjær det handler om: Den katolske presten Sang-huyn gir sin kropp til et eksperiment med mål om å forebygge et dødelig virus. Det går imidlertid veldig galt, den eiegode presten blir selv smittet av sykdommen og må ha blod fra en anonym giver.
Blod som utløser en voldsom blodtørst og et ustoppelig begjær hos presten - følelser som strider mot hele hans verdigrunnlag. I konen til en barndomsvenn som han treffer på sykehuset finner han en søster i ånden. Hun har «levd hele livet som familiens hund» og bobler over av innestengt lidenskap.
Det er lite annet som gleder meg mer enn å bli overmannet av gapskratt i kinosetet - når man minst venter det. Og selv om det hviler et melankolsk skjær over filmen, er Thirst er full av skrudd humor. En visuell lekkerbisken fra første til siste bilde, og et forfriskende annerledes bidrag til genren. Mitt eneste ankepunkt er filmens lengde, etter noen overdådige første 90 minutter blir den siste halvtimen noe uttværende. Likevel, når filmhistorikerne skal oppsummere vampyrbølgen som skylte over oss om noen år, bør denne nevnes i samme åndedrag som det svenske mesterverket «La den rette komme inn»
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN