Magisk galskap

Det er ikke bare Pandora som er vakker i 3D. Tim Burtons skrudde eventyrunivers glimter magisk av både skrekk og skjønnhet.

Alice har blitt 19 år. Hun er fremdeles standhaftig og egenrådig, og når en anemisk aristokrat frir til henne, stikker hun av fra det hele - og nærmest stuper ned kaninhullet.

Ikke helt uventet snubler Alice over både en gal hattemaker, en usynlig katt og opptil flere dronninger når hun åpner døren til Eventyrland. Selv husker hun ingenting fra sin første flygetur ned hullet, og sliter når klyping i armen ikke hjelper på de stadig større farene hun får i fleisen.

Australske Mia Wasikowska fyller rollen som blek brite. Hun er overbevisende som skeptisk, men sta overklassepike som må balansere drømmer, visjoner og virkelighet. Johnny Depp spiller nok en gang eksentrisk forstyrret, som en slags omsorgsfull krysning mellom piraten Jack og sjokoladeguruen Willy Wonka. Hans skotske aksent kommer og går og en flau dansesekvens mot slutten burde vært slettet på klipperommet, men alt i alt er hattemakeren herlig helskrudd.

Helena Bonham Carter er skremmende troverdig som avskyelig og maktsyk dronning med hang til halshugging, mens Anne Hathaway ikke helt overbeviser som hennes eteriske motsetning.

Morsomhetene og monstrene står i kø om hverandre, men det kan se ut som om sammenstøtet mellom to så skrå sinn som Lewis Carroll og Tim Burton har skapt noe nesten for normalt når det kommer til historiefortelling.

Kanskje er det Disneys innflytelse, eller fra manusforfatter Linda Woolverton («Løvenes konge», «Skjønnheten og udyret»), men det hele glir litt for glatt gjennom alle absurditetene. Det bygges opp til en feiende finale med scener som har mer spesialeffektbravur à la «Ringenes Herre», «Det gylne kompasset» og «Narnia» enn ekte Burton-brodd.

Moralen er kanskje etter hans smak (de beste folkene er alltid splitter pine gale), men den blir dyttet inn med teskje og en dose søtningsstoffer som virker fremmed i det ellers dysterdeilige landskapet.

Likevel: turen gjennom Eventyrland er en fryd å følge.

INGVILL DYBFEST DAHL