En mann i 30-årene våkner opp i en dunkel belyst leilighet tilgriset av blod. Noe alvorlig galt har hendt, men vi ser ham bare haste ut, på vei til jobb som kjørelærer. Apen gir allerede fra første bilde seeren ugne fornemmelser, og en ubehagelig følelse av tilstedeværelse.
Selv om anslaget kan antyde en krimfortelling, er det noe helt annet regissør Fredrik Ganslandt tar oss med på. Her får man ingen forklaringer, ingen årsakssammenhenger eller bakgrunnshistorie, men et rystende nærbilde av en mann i fullstendig oppløsning. Man nærmest tvinges inn i hodet på et menneske man ellers bare leser om under overskrifter som «drapsmonster» eller «familietragedie». Ikke siden knyttneven «Alene mot alt» (1998) har jeg sett det mer presist utført.
Ganslandt viste allerede med debuten Farvel Falkenberg at han er en av Skandinavias mest spennende regitalenter for tiden. I Apen går han langt mer kompromissløst til verks og leverer en beksvart og desperat filmopplevelse som gjør fysisk vondt å se på. En svært modig film, en opplevelse som sitter i en god stund etter man har forlatt salen.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN