Avsluttende «En vakker dag» tangerer - hold deg fast - åtte minutter. Den henger dessuten sammen med det nest siste kuttet. Sammen utgjør de en variasjon over Rolling Stones' «Sympathy For The Devil».
De to og innledende «Rocker» har en smak av noe så u-Ragask som «symforock». Gjennomarrangerte, dramatiske låter.
Popbasillen «Hele veien ned» rapper «ba-pa-pa-rara»-koring fra Stones' - de igjen - «Let's Spend The Night Together», og kan skilte med et røft saksofonriff.
Albumets mest dustete sang, «Nestbest», er daff rockreggae. «Snegle» og «Det søte liv» har noe sløyt funky ved seg.
Den fine soulballaden «Jenter som kommer» avsluttes med en kynisk vits, som for å ydmyke deg litt for at du synes den var pen.
Jeg lo, men jeg kan se for meg at ikke alle kommer til å gjøre det.
De mer tradisjonelle boogienumrene, som «Dyr i drift» og «Paradox», er blant platens trettere innslag. Og «Shit Happens» kommer i sum til kort i forhold til det fett stadionrockende «comeback»-albumet «Ûbermensch» (2007), og mangler noe meningsfullt á la «Stille høyde».
To skritt til siden, altså.
BESTE LÅT: «Hele veien ned».
MORTEN STÅLE NILSEN