«Crazy Heart» er på de fleste måter en eneste stor klisjé. En fordrukken countrysanger, Bad Blake, reiser rundt og holder ukurante, søvngjengeraktige konserter på ukurante spillesteder i ukurante amerikanske småbyer. Han er ute av kontakt med musen, og har ikke skrevet en sang på mange år. Han har en voksen sønn, men null forhold til ham.
Sangeren som en gang var protesjeen hans, fløtepusen Tommy Sweet (Colin Farrell), har langt forbigått ham i popularitet. Blakes liv er enestående tomt: Svake konserter med dårlige band han plukker opp på stedene han besøker, tom sex på skitne motellrom. Ansiktet er furet, værbitt; han puster tungt, svetter, øynene svømmer i whiskey. «How are you, Bad?», hilses han. «I'm worse», svarer Blake. Så møter han en journalist, alenemoren Jean (Gyllenhaal), og får en uventet siste sjanse på livet. «Bad» blir myk som smør.
«Crazy Heart» er nesten en blåkopi av den fine «Tender Mercies» (1983). Så det er kanskje ikke noe å si på at dén filmens hovedrolleinnehaver, Robert Duvall - som endog fikk en Oscar for sine anstrengelser den gang da - både er birolleskuespiller og medprodusent her. I «Crazy Heart» har Jeff Bridges, en av Hollywoods fremdeles litt uoppdagede skatter, overtatt Duvalls rolle. Bridges gjør det meste og det beste ut av den: Kroppen hans ser ut som innlevd lær, han puster og pruster og lirer av seg «one-linere» som føles dyrekjøpte (Spørsmål: «Hvor kommer sangene dine fra?». Svar: «Fra livet, uheldigvis»). På scenen kan Blake/Bridges minne om Waylon Jennings. Av den er han en Kris Kristofferson i ekstremt dårlig fysisk form.
Filmen mangler i lange strekk det helt store dramaet. Det føles egentlig ganske deilig. Når dramaet omsider kommer, en halvtimes tid før slutten, føles det som verdens største og viktigste. Det er fordi du på det tidspunktet bryr deg veldig mye om hvordan det skal gå med Bad Blake. Hvilket igjen betyr at «Crazy Heart» er et slikt «lite» karakterdrama vi nesten aldri får se fra Hollywood-hold nå lenger.
MORTEN STÅLE NILSEN