Aldri før har man sett en kjekkere John Lennon på film. Og aldri har man vel sett en mer yndig liten Paul McCartney. Ingen av skuespillerne i denne pre-Beatles fortellingen er i imidlertid nærheten av å ligne musikklegendene, flere ganger måtte jeg minne meg selv på at jeg så en film om «The Fab Four», representert ved to av dem.
Dét, i tillegg til tabloidbomben om at regissør Taylor-Wood (43) venter barn med hovedrolleinnehaver Aaron Johnson (20), er det eneste virkelig oppsiktsvekkende ved Nowhere Boy. Filmen følger unge John Lennon, som dras mellom sin frilynte mor Julia - hun fikk et ikke forklart sammenbrudd etter sønnens fødsel - og sin strenge, besteborgerlige tante Mimi, som han vokser opp hos.
Regidebutant Taylor-Wood har bakgrunn som videokunstner, men det finnes det få spor av her: Nowhere boy byr på svært lite visuelt å bite, selv om femtitallets Liverpool ser flott ut.
Fortellermessig holder også filmen seg til helt til malen for denne typen «biopic», med jevnt fordelte krangler, opp- og nedturer, hvor regissørens litt for ærbødige respekt for legenden Lennon skinner igjennom.
Det som irriterer mest er imidlertid de mange gjentakelsene av eldgamle rockklisjeer om dynamikken mellom John og Paul, som denne: John :D'ya want a beer? Paul: I'd rather have a cup of tea!
I sum en lite utfordrende, streit musikkbiografi som tilfører lite nytt i fortellingen om verdens mest berømte band.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN