Det var en pakt inngåtttil felles nytte. Johnny Cash ble på sine eldre dager «annektert» av den yngre produsenten Rick Rubin, en mann med meget konkrete planer for hvordan «mannen i svart» skulle gjenintroduseres for verden. Planen fungerte over all forventning. Rubin ble verdens mest ettertraktede produsent. Artisten ble «hip» igjen hos et publikum som var i ferd med å glemme ham. «American Recordings»- albumserien de to lagde sammen er malmfulle greier, som skapt for å konsolidere bildet av Cash som en av Amerikas definerende røster.
Da han døde i 2003, hadde en litt éndimensjonal myte festet seg ved ham.
Hollywood-film
Denne ble i tur forsterket av den typisk Hollywoo -dramaturgiske filmen om livet hans, «Walk The Line» fra 2005. Den store kompleksiteten i Cash' personlighet er gått litt tapt i prosessen. Rubins innspillinger med ham - bastante, nakne sanger, med Cash' reduserte stemme dirrende i sentrum - er én side av mannen. Men mange andre mangler.
CDene fra det kreative ekteskapet mellom Cash og Rubin er altså problematiske. På den ene siden er det klart at Rubin var dukkemesteren Geppetto i dette samarbeidet. På den annen side
er det like klart at Cash ikke sang noe han ikke ville synge.
Og de er jo unektelig bra, disse platene. De fem første albumene, samt boksen med fire CDer med tiloversblevent materiale, «Unearthed», som kom i 2003. Hva som gjør denne - nummer seks, subsidiært ti - annerledes, og hvorfor den kommer alene nå, syv år etter Cash' død, er ikke godt å si. Noen har åpenbart sørget for å holde noe tilbake, og åpnet for muligheten til å «cashe» inn på legenden i dette tiåret også.
«Soundet» og stemningen er helt i tråd med de tidligere utgivelsene. Omslaget er nydelig, og tittelsangen fenomenal. Det er klart vi vil ha siste rest. Men noe substansielt tilskudd til Cashkatalogen er dette ikke.
BESTE LÅT: «Ain't No Grave»
MORTEN STÅLE NILSEN