Hun tilhører et samfunnslag og en (ikke-)kultur, nesten uten verdier. Hun er utstøtt, voldelig, i skrikende opposisjon. De drømmene hun måtte ha, skjuler hun trassig for alle aldre.
Det er forøvrig ikke vanskelig å forstå: Hennes mor er hjemme det meste av tiden; kjederøykende og hele tiden på utkikk etter en ny fest og en ny kjæreste.
En dag dukker tilsynelatende morens drømmekjæreste opp. Mia møter også ham med utskjelling. Men hun liker ham, også. Og han bringer tilsynelatende inn den type menneskelighet, som Mia kan trenge.
For et sted inne i seg kjemper Mia mot det destruktive rundt seg og i seg selv. Men hun mangler ord og følelsesregister. Og utgangen på det meste blir akkurat så trist som man kan forestille seg.
Katie Jarvis (18) i hovedrollen har selv en slik bakgrunn; hun ble bl.a. mor som 16-åring. Det sies at Andrea Arnold «oppdaget» henne på en jernbanestasjon i London, der hun var i ferd med å gjennomføre en oppsiktsvekkende utskjelling av en daværende kjæreste...
Som skuespiller: Et kjempetalent, i hendene på en begavet regissør og dyktige med-skuespillere.
Ut fra hva jeg har skrevet, skulle man kanskje tro «Fish Tank» er en deprimerende film. Det er den faktisk ikke - fordi dramaet er så fantastisk innlevd og mangesidig fremstilt. Det er uhyggelig kort vei både til små gleder og store tragedier. Kort sagt: Dette er samfunnsengasjert, meget god filmkunst.
Sjeldent sterkt. Og sterkt anbefalt!
JON SELÅS