En katastrofe av ukjent art har drept nesten at liv på jordkloden. Det finnes ikke noe mat lenger - ingen dyr å spise, ikke noe korn som gror. De siste trærne, de som har klamret seg til marken lengst, er i ferd med å falle.
Menneskene som overlevde har tatt selvmord eller sluttet seg til kannibalbander. Her og der finnes det fremdeles spredte gode mennesker, som prøver å overleve etter fattig evne. Så som en far (Mortensen) og hans sønn (Smit-McPhee), i ferd med å krysse det som er igjen av USA på vei sørover for vinteren.
Cormac McCarthys Pulitzer-prisvinnende bok fra 2006 er for lengst etablert som en moderne klassiker. At noen ville komme til å lage film av den, var nesten uunngåelig, og jobben kunne definitivt ha gått til en mindre kyndig regissør enn australske Hillcoat.
Det har gått bra, men kanskje ikke bra nok. McCarthys poetisk prosa lar seg vanskelig overføre til dialog, men rent visuelt har Hillcoat lyktes i å skape noe nært et optimalt dystopisk ødeland: En grim post-sivilisasjon i sort og hvitt, skitten og støvete - en verden etter verden.
I 2010 er det selvsagt mer fristende enn noen gang å se «The Road» som en fabel om hva menneskets egne miljøherjinger kan føre til. Men dypest er dette en eksistensiell elegi som stiller spørsmålet: Kan godhet og omsorg leve i en verden der det ikke er noe igjen?
Nick Cave og Warren Ellis' sentimentale filmmusikk er til tider noe forstyrrende - dette er en film som kunne ha nytt godt av mer stillhet og naturlige lyder. Bruken av «flashbacks» til livet før katastrofen, føles ikke helt forløst.
«The Road» er blitt en god film du ikke snart vil glemme. Men den hadde liksom trengt å være briljant.
MORTEN STÅLE NILSEN