De var en stund fullstendig dominerende: Disneys klassiske helaftens tegnefilmer, med prinsessene i de ledende rollene. Prinsessene - Ariel, Snøhvit, Askepott, Tornerose, Belle, Jasmin (og senere Pocahontas og Mulan) - var usannsynlige skjønnheter av absurde fysiske dimensjoner (de smale midjene!), som drømte om et liv i evig Valentine-rus. Samtidig var de frekke og selvstendige. De forkynte for verdens barn det oppbyggelige, men kanskje vel optimistiske budskapet om at en får det en fortjener, og spesielt dersom en våger å drømme.
Gjennom 2000-tallet nøyde Disney seg med å resirkulere sine stadig mer slitne prinsesser, samtidig som andre aktører tok store jafser av barnemarkedet, og stadig nye dataeffekter fant veien til eventyrfilmene. Med «Prinsessen og frosken»introduserer Disney en ny prinsesse: Tiana blir Disneys første svarte prinsesse. Handlingen er satt til New Orleans, hvor den fattige Tiana har arbeidet hardt hele livet for å fullføre farens drøm om å åpne en restaurant «hvor alle samfunnslag» kan møtes.
Alt endrer seg når hun møter en frosk - som egentlig er en prins. For å gjøre prinsen menneskelig igjen, legger de ut på tur i Louisianas sumpområder, med jazzelskende krokodiller, skummel voodoo, samt en flue som er forelska i en stjerne.
«Prinsessen og frosken»s klassiske stil er nesten rørende å se igjen. Her er det glitter og korsang, vennskapsbånd og rosaskimrende kjærlighet hele veien. Disney vet hvilke knapper de skal trykke på, og har trykket på de samme knappene lenge. Det er håpløst velpolert og glatt, selvsagt, men med sjarmerende bikarakterer og en virkelig trist og vakker begravelsesseremoni. Det finnes jo en slags sjarme i det skamløse drømmeriet. Barkede prinsessefans vil nok gape villig opp, og foreldre som er slitne av «Pocahontas II» på repeat kan glede seg over nytt påfyll.
SILJE BEKENG