Nå som «verdensmusikken» omsider har inntatt en vestlig popkultur på desperat jakt etter noe som ikke allerede er gjort til døde, burde alt ligge til rette for et «comeback» for Peter Gabriel.
Det er ikke bare som stifter av WOMAD-festivalen briten har skyhøy kredibilitet i dette feltet. Men nei. I stedet kommer han tilbake med en samling tolkninger av andres materiale. Og det uten spor av trommer og gitar.
Resultatet føles, i kraft av Gabriels noe skadeskutte personlighet, svært fortrolig - ja, som hans mest personlige
plate. Han har eksellent smak, og strykerarrangementene er tilbakeholdende dramatiske. Men litt kvelende smakfullt i store porsjoner, dette.
BESTE LÅT: «My Body Is A Cage»
MORTEN STÅLE NILSEN