Den tradisjonelle «diverse artister»-samlingen har ingen plass i filnedlasternes tid. Så det er fint at «Dugnad for Haiti»-CD-en er blitt et liveopptak fra konserten i Operaen 24. januar. Dette kloke valget medfører dessuten at produktet er blitt noe så sjeldent som en veldedighetsplate med en viss indre logikk, og som lar seg spille fra begynnelse til slutt.
De smarteste artistene gikk til oppgaven bevæpnet med materiale som på et eller annet vis speilte stundens alvor, eller i det minste hadde en egnet atmosfære ved seg. Lars Lillo-Stenbergs «Fullstendig oppslukt av frykt» passer perfekt inn her. Likeså Ingrid Olava og Thom Hells inspirerte tolkning av Peter Gabriel og Kate Bush' «Don't Give Up», hvori mann/kvinne-rollene er byttet om, og teksten - egentlig omhandlende tap av verdighet som resultat av arbeidsledighet - fint har latt seg overføre til denne anledningen. Noora Noor gjorde også et godt valg: En riktignok oversunget versjon av Donny Hathaways «Someday We'll All Be Free».
De mer tradisjonelle hjertesmerte-sangene, representert ved A1 og D'Sound, føles om sant skal sies prosaiske i denne sammenhengen. Knutsen & Ludvigsen bidro sikkert med sårt tiltrengt humør under selve konserten, men «Kanskje kommer kongen» fremstår som upassende på platen. Også Superfamily stikker ut som en sår tommel i dette selskapet. «The Radio Has Expressed Concerns About What You Did Last Night» får en ikke akkurat til å tenke på tragedien på Haiti, enn si livets alvor i sin alminnelighet.
Ole Paus' «Den stilleste timen» er med i både studio- og liveversjon. Den er et sant mesterverk i forhold til den klønete «Venn», de norske artistenes reaksjon på tsunamikatastrofen i 2004. «Gud så en annen vei», synger Paus, og setter med det ord på den mest naturlige av alle følelser i møte med det meningsløst grufulle: Raseri.
BESTE LÅT: «Don't Give Up»
MORTEN STÅLE NILSEN