I stede går det på noe så grunnleggende som den ensomme mannen på månen, som i en ikke alt for fjern fremtid er ute på en treårskontrakt for å skaffe jorden forurensingsfri energi.
Ikke så få science fictions de seneste årene har handlet om å stable mest mulig og mest mulig imponerende teknologi oppå hverandre. Ikke alltid har innholdet stått i stil med formen.
Denne gangen har regissøren, som forresten er sønn til David Bowie - og hvis Ziggy Stardust-påvirkning derfor langt fra kan bortsees fra, hatt en klar idé og på et minimalt budsjett maktet å sette ideen ut i livet.
All virkelig god sci/fi, slik eg ser det, handler om en aktuell eller relevant problemstilling, her også.
En helt klassisk problemstilling er den teknologiske utviklings betydning for menneskene og dermed menneskeverdets plassering i tilværelsen. Nettopp dette er «Moons» hovedanliggende. De som måtte ha lest, for eksempel, Ray Bradburys noveller, vil nikke gjenkjennende.
Jeg skal ikke røpe handlingen, her. Det ville ødelegge alt for mye. Det holder å konstatere at filmen forblir tro og konsekvent mot sin grunntanke, at den heller enkle tekniske utføringen stort sett fungerer. Min smule innvending blir på manuset, det kunne vært dratt ut i noe større og drisitigere mot slutten.
Men er du glad i sci/fi, er dette en fin påminnelse om hva det egentlig og grunnleggende kan handle om!
JON SELÅS