Syltynt

Lettvint, hastverkspreget og lidenskapsløs filmadapsjon av Rick Riordans «Harry Potter»-hysterisurfende bok fra 2005. Om tittelens Percy, som en noenlunde vakker dag oppdager at han er en halvgud: Sønn av den hjemmeværende husfruen Sally (Catherine Keener) og - heisann! - selveste den greske guden Poseidon (Kevin McKidd). Denne nyheten tar den godeste Percy usedvanlig pent. Ja, han virker nesten totalt uberørt av det. Dette er symptomatisk for en film som synes å akseptere både det ene og det andre uten å fortreke en mine.
Regissør Columbus tok seg som kjent av de to første Potter-filmatiseringene, og kan lire av seg heseblesende og sjarmløse CGI-eventyr i søvne. Denne gangen har han gjort nettopp det. «Percy Jackson & Lyntyven» er anmasende og allerede utdatert, stappet full av produktplassering (Apple bør kanskje tone ned iveren etter å ta over hele verden nå?) og umorsomme vitser (et par flyvende Converse-joggesko, sier du? Ho ho!). Jo, og én ganske morsom vits: At filmens Hades, selve helvete - «en søpppelplass for menneskelige lidelser» - er plassert i Hollywood. Her er det allerede i ferd med å gå troll i ord.
De voksne skuespillerne kommer spesielt dårlig ut av det. Logan Lerman i tittelrollen er en brukbar ungpikehelt, men ingen Robert Pattinson akkurat. Og i den grad «Percy Jackson & Lyntyven» kommer til å være noe som helst for noen, vil den være mer for 12 år gamle gutter enn 12 år gamle jenter.
Historien er ikke annet enn en serie udramatiske antiklimaks, og Columbus dølle håndtering av materialet drar filmen ned mot bunnen i «fantasy»-bøtta. Kanskje er det omtrent her hungeren for denne type filmeventyr på kino stilles, og går over i en lei følelse av overmetthet.
MORTEN STÅLE NILSEN