Ikke akkurat en dokumentar om elektriske gitarer og gitarspill i sin alminnelighet, dette her, ei heller noen streit biografisk film om de tre som er valgt ut til å representere instrumentet: Jimmy Page (Led Zeppelin), The Edge (U2) og Jack White (The White Stripes, The Raconteurs, The Dead Weather). Men mest det siste.
The Edge er den som skiller seg ut av de tre. Page og White er fundert i bluesmusikken. The Edge er en mer «sonisk» orientert effektboksfetisjist. (Robert Fripp ville vært et mer spennende valg). Page har en «den lille prinsen»-aktig utstråling, feminin stemme og virker litt fortapt nå om dagen. Den morskt drevne White, muligens 2000-tallets mest kraftfulle rockpersonlighet, er masochistisk tradisjonsorientert (han skriver endog med blyant, ikke penn). The Edge har den dumme lua si (sover han i den?). Mellom de kostelige arkivopptakene av det tidlige U2 og den purunge Page, får de lov til å skryte av de beskjedne kårene de kommer fra. Og i prosessen fremstå som nokså selvtilfredse, alle mann.
Et møte mellom de tre binder filmen sammen. Men det slår ikke gnister av det. Bortsett fra da Page spiller «Whole Lotta Love», og The Edge og White blir redusert til to unger i en godebutikk.
MORTEN STÅLE NILSEN