Det er mye kvalitet, mye sorg og mye stil i «A Single Man», designikonet Tom Fords gripende filmdebut.
I den seneste tiden har det, selfølgelig, blitt mye oppmerksomhet omkring hovedrolleinnehaver Colin Firth etter hans Oscar-nominasjon.
Firth ikler seg rollen som den homofile George, eksilengelskmann, litteraturprofessor i Los Angeles i 1962. George er single; hans partner døde åtte måneder før.
«A Single Man» er basert på forfatteren Christopher Isherwoods roman fra 1964. Og nettopp tidsepoken er vesentlig: Å være homofilt åndsmenneske og lærer i en amerikansk storby på denne tiden, var slett ikke ufarlig. De gamle sosiale konvensjoner brytes forsiktig mot noen kommende års frihetslige opprør. Ytre sett truet Cuba-krisen. At tidsepokens rådende design og stil også har inspirert Tom Ford til å lage en gjennomført og ytterst sofistikert scenografi, er hevet over tvil.
La det være sagt: Firth er fremragende! Filmens hovedtema er sorg og savn. Firths evne til på en meget britisk og kontrollert måte uttrykke nettopp dette, vitner om skuespillerkunst på et meget høyt nivå.
Det er behersket desperasjon og fast tøylede følelser i lange baner. Og - heldigvis for filmen - glimt av befriende og livsbejaende humor.
Mot slutten av filmen oppstår imidlertid problemer - for denne publikummer. Filmen tørker liksom litt ut; George og hans skjebne blir ørlite uinteressant. Problemet grunner nettopp i den gjennomførte, polerte stilen: Den kommer til å skygge en smule for det sterke, underliggende, menneskelig drama.
Noe sier meg at en Colin Firth med noe større muligheter enn de grensene Tom Ford har satt, kunne konkludert denne filmen til noe aldeles fremragende.
JON SELÅS