(EMI)
De satte en ny standard for klubbmusikk til hjemmebruk, med soul, rap og dub som bærende elementer. Bandbesetningen var også egenartet - en kjerne på tre røykfylte hoder, samt en skokk superbe vokalister rennende inn og ut dørene. Med «Mezzanine» (1998) bergtok de også det mer konservative rockpublikumet.
Men så var det slutt på den kollektive harmonien, og i tråd med den strenge nye tidsånden var det på mange måter passende at Massive Attack i 2003 kun besto av én mann og hans paranoide møkkaplate, «100th Window».
På «Heligoland» har Robert Del Naja i det minste fått Grant Marshall tilbake bak spakene. Sistnevnte har hatt som mål å få «the black back» i Massive Attack. Og ja, det er en reise tilbake til røttene, dette. Cinematisk, mørkt, dvelende. Like organisk som elektronisk.
Spørsmålet er om det er noe vits i denne utgivelsen. «Heligoland» greier nemlig ikke annet enn å stå krumrygget i skyggen av bandets tidlige bragder.
Gjestelisten redder heller ikke dagen. Damon Albarn, den råflinke Elbow-vokalisten Guy Garvey og Hope Sandoval drar selvfølgelig ikke kvaliteten ned, men sangene de bidrar på virker halvferdige og retningsløse.
Det fremstår i tillegg desperat nostalgisk å hente inn tidligere Massive-kompis Trickys gamle joker, Martina Topley-Bird, ikke minst fordi den sensuelle raspen i stemmen hennes er borte vekk.
«Heligoland» er den umiskjennelige lyden av Massive Attack. Men med mulig unntak for det skyflende åpningssporet «Pray For Rain» er det ingen låter her som vil bli husket om et par måneder.
Og selv om vi minnes dem som et «albumband», er det ikke til å komme forbi at det var genuine hits som gjorde Massive Attack til et allment anliggende - tenk bare på «Unfinished Sympathy», «Protection» eller «Teardrop».
Eller bedre: Hør på dem. Og hopp bukk over denne.
BESTE LÅT: «Pray For Rain»
THOMAS TALSETH