Den handler om at hun først i voksen alder oppdager at hennes fortiede grandonkel var Karl Marthinsen; effektiv, nidkjær, fryktet og til slutt likvidert Statspolitisjef i nazistenes tjeneste under krigen.
Karl Marthinsen vil kanskje ikke være et kjent navn fra krigshistorien, på linje med Quisling, Jonas Lie og Henry Rinnan. Årsaken er formentlig at han altså ble likvidert; Hjemmefronten fant ham så farlig, at han ble skutt vinteren 1945. Forøvrig med de frykteligste konsekvenser: 27 nordmenn ble henrettet etterpå som hevn.
Likvideringen av Marthinsen førte naturligvis til at det ikke ble noe rettsoppgjør med ham - og derfor et tydeligere avtrykk i rettsoppgjørets annaler etter krigen.
Men det er ikke bare det ofisielle Norge som har forsøkt å glemme ham. Også familien og hans hjemsted i Finnmark ville glemme og dekke over; traumene var for store, skammen for tung til å bære.
Benedicte Orvung aksepterer ikke dette. Sånn sett målbærer hun en ny generasjons krav til krigens historiefortelling: Det er ikke tilstrekkelig med den offisielle norske krigshistorieskrivingen, det er ikke akseptabelt at de på «den gale siden» skal forties og utslettes fra det kollektive minnet.
Orvung går inn i dette med kropp og sjel. Hun er meget klar over hvilken verkebyll hun setter kniven i. Og det gjør hun på eget ansvar og med egen risiko, med en fortelleridentifikasjon som, bokstavlig talt, reflekteres i hennes egne øyne.
Filmens innholdet er rått og viktig. Formen er mer diskutabel: Når Orvung plasserer seg selv så til de grader midt i det hele, rett og slett overeksponerer hun sitt ansvar og sin vinkling; hun selv blir unødvendig overtydelig.
Kinopremiere er 8. februar.
JON SELÅS