«At noen kan foretrekke å henge med Duran Duran i stedet for sine egne venner, er bare merkelig for meg. Jeg har ikke engang møtt særlig mange popfolk», sa Sade til musikkavisen Melody Maker i hennes store gjennombruddsår, 1984.
Mye tyder på at hun ikke har møtt så mange «popfolk» siden den gang heller. Den notorisk folkesky artisten er et bevis på at den beste måten man kan håndtere sin karriere på ikke bare er å unngå å gjøre som alle andre - men å unngå alle andre, punktum.
Så langt har det sikret henne et platesalg på 50 millioner. Hun er slått til ridder og er britenes mest suksessrike kvinnelige soloartist gjennom alle tider.
Etter fire års pause gjorde hun sitt første «comeback» i 1992. Manøveren ga tydeligvis mersmak, for deretter ventet hun åtte år med å gi ut smukke «Lovers Rock» - og ytterligere ti nå, frem til denne.
Man kan trygt si at Sade lever i - og etter - en annen tid.
Lang ventetid skaper vanligvis fallhøyde. I Sades tilfelle fungerer det motsatt. Hun lar fansen vente så lenge at de blir sjeleglade bare det kommer noe som helst.
Men noe som helst er ikke nødvendigvis hva som helst, selv om dette albumet skuffer på et punkt: Den suggererende dramatikken på tittelsporet forblir et engangstilfelle.
Albumet for øvrig er like fullt uforlignelig. På sine eldre dager er Sade i større grad en soulartist med reggae i ryggmargen, der hun tidlig i karrieren hadde mer jazz i blodet.
Men her er spennvidde så det holder: søt pop i «Babyfather», Bristol anno 1994 i «Bring Me Home», Stax-soul i - ja da - «In Another Time», skipbrudden singer/songwriter i «The Safest Place».
Det er en nattlig X-faktor her; alt føles formidlet som i et stille mørke. Hjertet brister gang på gang gjennom platens ti spor (på klassiske 42 minutter), men igjen viser Sade at sorg kan kanaliseres like sensuelt som mer kjødelig orientert musikk.
Lyden er luksuriøs uten noen gang å bli overlesset; i Sades verden er mindre alltid mer.
Det er bare å glede seg til 2022.
BESTE LÅT: «Soldier Of Love»
THOMAS TALSETH