Fra Pitchfork-lesernes kjærlighetsliv.
Kaotisk tredjealbum fra Wales-septett med sex på hjernen og «postrock»-instrumentering. Musikken er like overlesset og frenetisk som låttitlene. Der «postrocken» i gamle dager handlet om overlange, elegiske droner om kapitalismens iboende ondskap, dreier Los Campesinos! seg om selvopptatthet, sex og selvmord. De møtte hverandre på universitetet, ja.
Overivrigheten er om sant skal sies mer interessant enn underholdende. Det er «bloggrock», det her: Uredigerte tankestrømmer, fulle av selvmotsigelser. Forfriskende harde piskeslag mot egen rygg: Bandet latterliggjør miljøet de selv tilhører. Men du må være medlem av dette miljøet selv for å få være med.
BESTE LÅT: «Straight In At 101»
MORTEN STÅLE NILSEN