Skal en serie som denne lykkes, står og faller alt på to ting: Bevaringen av konseptets grunntone. Og en videreutvikling av den pågående historien - altså noe nytt, frisk og oppfinnsomt nok at til det skal være noen vits i i det hele tatt å lage en ny film.
Begge deler lykkes i denne filmen. Det finnes nok eksempler blant de tidligere filmene at manuset har vært for kjapt og slapt gjennomført. Ikke denne gang.
Egon selv står definitivt i fokus. Det er ikke så mye vi har fått vite om ham tidligere, bortsett fra at han er foreldreløs barnehjemsgutt. Men også Egon må jo uvegerlig komme fra et sted. Og jo da, han har (hatt) en familie. Og han har en stamfar - hvilken stamfar!
Sånn sett har «Mestertyven» mer alvor innebygget enn tidligere. Men også klarere og mer naiv og mer fremdyrket slapstick enn sett på en stund. Jeg vil tro at denne filmen vil passere som frydefull moro selv for ganske små barn - samtidig som foreldre og de litt eldre også får sitt.
Ideene er gjennomførte, temaene oversiktlige og sluttførte og dumskapen såpass gjennomført at det tenderer mot det smått surrealistiske og godtakbare dilldall.
Foto, klipp og lyd er upåklagelig. Musikken kunne riktignok vært mer fengende. Og skuespilleriet ørlite for stivt, særøog innledningsvis.
Men alt i alt: Riktig festlig, dette her. Og en klar forbedring fra forrige film, «Olsenbanden jr. og det sorte gullet.»
JON SELÅS