Alt på plass. Men noe mangler.
Mange som hørte Nottinghams Tindersticks på 1990-tallet startet band selv. Ikke alle fikk med seg humoren og det seksuelle i sekstettens orkestrerte, velkledd kontinentale weltschmerz-kunstmusikk. Men Tindersticks var noe mer søkende enn kun masochistisk romantisk rødvinsrock.
De ble et forsoffent soulband etter hvert, og gikk så i opplag. Og ja, jeg savner fiolinisten Dickon Hinchclife på dette andre post-«comeback» albumet. Jeg savner også den filmatiske, frekt selvsikre helheten fra de tre første albumene deres.
Alle ingrediensene er her, mariachitrompetene inkludert. Men platen føles oppstykket. Filmusikk med vokal, men uten film.
BESTE LÅT: «Piano Music»
MORTEN STÅLE NILSEN