Ta Maurice Sendaks klassiske barnebok, elsket av millioner siden 1963, og begynn å tiske om en filmatisering med kultregissør Spike Jonze («Adaptation», «Being John Malcovich»), og med hipsterforfatter Dave Eggers på manus. Vips, du har en snakkis lenge før du har en film.
«Til Huttetuenes land» innfrir utrolig nok til forventningene -samtidig som den tilfører den opprinnelig spinkle historien om rabagasten Max nye dimensjoner. 12 år gamle Max Records gjør forøvrig en strålende innsats i en krevende rolle.
Etter en krangel med sin enslige mor rømmer Max, og kommer til landet hvor de ville bor. Her blir han konge, men får erfare at det ikke bare er enkelt - og at opinionen kan snu fortere enn du kan si «jeg skal spise deg opp».
Utførelsen er i seg selv spesiell, med en kombinasjon av skuespill, bruk av store dukker og CGI-effekter. Resultatet er et særegent uttrykk og monstere som beveger seg med en samtidig eleganse og klumpete tyngde (de er forøvrig laget av menneskene bak Muppetene). Legg til et soundtrack skreddersydd Converse-tråkkere og strø filmen med gyllent solskinn, og det er klargjort for en sjarm- og nostalgibombe av de sjeldne.
Sånt kan kjapt virke vel kalkulert, men «Til Huttetuenes land» er samtidig så ærlig, var og rent ut vakker at det er vanskelig å ikke kjenne det klype bittelitt i hjertet. Jonze og Eggers' Huttetuer har kjærlighetssorg, er sjalu, rasende og eiesyke, samtidig som en paradoksalt menneskelig sårbarhet brenner i de uttrykksfulle øynene deres.
Du trenger ikke være oppvokst med boka for å få utbytte av dette - men du skal ikke være for liten heller. Dette er ikke en barnefilm. Den er skummel, vanskelig og voksen, poetisk. Derimot har filmen den kvaliteten at den kan vekke barnlig frustrasjon, sorg og fantasi hos det voksne publikummet. Og det er godt gjort.
Anmeldelsen er skrevet på bakgrunn av den originale versjonen. Filmen vises i Norge i original og oversatt versjon.
SILJE BEKENG