Spillanmeldelse: «Darksiders»

«Da Lammet brøt det andre seglet, hørte jeg den andre skapningen rope: «Kom!» Og det kom fram en annen hest som var flammende rød. Han som satt på den, fikk makt til å ta freden bort fra jorden, så folk skulle slakte hverandre ned. Og det ble gitt ham et stort sverd.»
Johannes åpenbaring, 6, 3-4

I spillet «Darksiders» inntar vi rollen som denne skikkelsen fra dette bibelverset - en av apokalypsens fire ryttere. Krig, eller War, som han heter her, er en kraftfull kriger med lysende øyne, et enormt sverd, og en hette trukket godt ned i ansiktet. Og han er på hevntokt.

For det var noen som lurte War til å sette i gang apokalypsen i menneskenes rike for tidlig, og dermed er den skjøre enigheten mellom himmel og helvete i ubalanse.

«Darksiders» begynner ganske middelmådig. Kampsystemet er dårlig og unyansert, og estetisk er det heller ikke mye å heise flagget for. Det ser ut som «World of Warcraft» og spilles som «God of War», og etter et par timer var jeg klar for å avskrive det hele som en usjarmerende klone.

Men så plutselig skjer det ting. Den hjernedøde knappemosingen fordufter, og foran meg ligger en enorm katedral full av fysikkbaserte gåter og livlig utforskning i ekte «Zelda»-stil.

Spillet girer om og blir en variert og dynamisk opplevelse. Oppgaveløsing og kamper avløser hverandre, og kampsystemet får stadig mer dybde etter hvert som War blir større og sterkere.

Mot slutten er det så underholdende, og samtidig så utfordrende at det er med skrekkblandet fryd at jeg hopper inn i store klynger av engler og demoner som skal bekjempes. Og når spillet er over etter 16-17 timer, har jeg bare lyst til å spille mer. For da er kampsystemet endelig ferdig utviklet og War er en fryd å leke seg med.

Det er imidlertid noen rare spilldesignmessige valg her. De ulike templene er ikke så mange, men til gjengjeld svært lange. Du kan fint bruke to timer på å løpe fra dør til dør, finne en nøkkel, løse gåter og hamre i hjel noen fiender, før bossen endelig står foran deg.

Det er riktig nok ikke negativt i seg selv, men det gir en litt seig og treg progresjon, og en følelse av at man aldri blir ferdig med de pågående oppdragene.

Dessuten mangler hele dette universet et skikkelig særpreg. Alt fra miljøer til fiender og til og med hovedpersonen er nokså generisk og kjedelig, så når det innimellom kommer en kul og veldesignet boss, så merker man raskt den store forskjellen.
Men alt i alt er det mye å like i «Darksiders». Etter et par småkjedelige timer innledningsvis, venter en god blanding av storslagene kamper, intrikat oppgaveløsning og massevis av utforskning som er helt godkjent underholdning sånn i starten av januar.

PS: «Darksiders» er tilgjengelig til Playstation 3 og Xbox 360. Spillet er testet til Xbox 360.

PPS: Hør Carl Thomas snakke mer om Darksiders på podcasten til Spillmatic.