Svensk «indian summer».
Eks-Ebba Grön og Imperiet-vokalisten Joakim Thåström hadde om sant skal sies gått rundt og vært en klovn siden slutten av 1980-tallet. «Industrirock»-bandet Peace, Love And Pitbulls, som la beslag på store deler av 1990-tallet hans, var en gammel punkers midtlivskrise forkledd som et «prosjekt». Og de første par soloalbumene bar også de preg av den svenske rocklegendens akilleshæl: En hang til det slitsomt skrikete, selvforelsket teatrale.
Så, like plutselig som uventet, fant Thåström en ny måte å skrive og synge sanger på. På «Skebokvarnsv. 209» (2005) var han en ny mann. Reflektert, tilbakeskuende og modnet, og med akkompagnement som matchet: Elektrisk viserock, sjokkerende pen og bevegende. Det var et frapperende «comeback», og det fortsatte på den like gode «Kärlek är for dom» fra i fjor.
De to albumene spiser alt Thåström har gjort siden, åh, Imperiets «Synd» fra 1986, til frokost. Inkludert materialet på denne samlingen som ikke er hentet fra en av de to langspillerne. En ujevn historie, altså, men med en oppløftende «slutt».
MORTEN STÅLE NILSEN