«Attack on Pearl Harbor» er en skikkelig vårtittel. Et spill som slippes sent på våren i håp om å unngå konkurranse fra vinterens stortitler og samtidig kapre interessen til de som foretrekker PCen fremfor vårsolen.
Altså spill som ofte kan risikere å bli forbigått i taushet. Noen ganger med rette, andre ganger er det snakk om gjemte spilldiamanter.
«Attack on Pearl Harbor» derimot, er nok ingen oversett edelsten. Det er derimot snakk om et helt kurant arkadespill som fort kan by på noen timers god underholdning, dersom regnet skulle hølje ned og gradestokken synke ned mot ensifret.
Vi er tilbake i andre verdenskrig, nærmere bestemt Stillehavet, hvor du påtar deg rollen som japansk eller amerikansk pilot. Følger du en av de fire kampanjene, som alle forøvrig er unnagjort på et par timer, kan du gjenoppleve en rekke større og mindre historiske slag.
Kontrollene er strippet ned til det essensielle, du trenger strengt tatt bare musen, hele spillet styres nemlig med denne og dens to knapper. Du kan også visstnok ta opp og ned landingshjulene, men dette har ikke har noen reel konsekvens siden du verken trenger å ta av eller lande.
Flyfysikken er heller ikke særlig imponerende. Gjør du grove feil, som å forsøke å fly rett opp med et jagerfly, eller fly opp ned med et bombefly, sperrer enkelt og greit spillet deg.
De tidligere nevnte kampanjene forsøker seg på en slags historie. Denne er noe av det tynneste jeg har sett i moderne tid, og «kjærlighetshistorien» i den amerikanske kampanjen er ikke engang verdig beskrivelsen «klisjéfylt».
At forfremmelsessystemet etterhvert gjør deg til historiens første flåteadmiral bak spakene på en torpedo-bomber, bidrar heller ikke nevneverdig til spillfølelsen.
Men nå er det engang den umiddelbare tilgjengeligheten og arkadefølelsen «Attack on Pearl Harbor» satser kortene sine på, og i så måte gjør spillet en rimelig god jobb. Det er underholdene å skyte ned fly etter fly, senke slagskip, og bombe bakkestyrker. Sistnevnte kunne nok allikevel med hell ha beveget litt på seg, de står helt stille.
Å fly i «Attack on Pearl Harbor» er faktisk ganske så avslappende, litt som å klemme på en stressball. Det er utvilsomt rimelig repetivt å presse den myke, lille ballen sammen, igjen og igjen, men du klarer allikevel ikke å stoppe. Akkurat slik føles «Attack on Pearl Harbor».
Når alt kommer til alt, så holder det allikevel ikke. Det blir rett og slett litt for tynt til å kunne anbefales særlig varmt. Men har du behov for litt tidtrøyte og arkadeflyging høres fristende ut, finnes det verre alternativer der ute.