Det er noe forlokkende med ubåter, noe nesten litt mystisk. De glir stille og usynlige gjennom vannet, før de hogger til, kjapt og effektivt, og blir borte igjen.
Som en puma, eller en ninja. Bortsett fra at den er over 300 fot lang og består av et enormt antall tonn jern, da.
I «Silent Hunter 4» spiller du som en amerikansk ubåt-kaptein, hvis oppdrag først og fremst er å sende japanske skip ned dit solen aldri skinner. Havdypet, altså.
Men er du på utkikk etter et arkadespill for å få blåst ut litt stress og mas, seiler du nok i feil farvann, dette er ikke spillet for utålmodige sjeler.
«Silent Hunter 4» er nemlig pinlig realistisk. Uten å skryte på meg særlige kunnskaper om ubåter, må jeg ærlig innrømme at jeg ikke ville blitt det minste overrasket dersom livet på en ubåt faktisk var slik.
Du må organisere alt fra mannskapenes soverutiner, til omfattende utregning av torpedokurs og nøye planlegging av angrep. En god fluktplan er heller ikke dumt å ha i bakhånd, ettersom det kjapt kan bli hett rundt ørene idet den første torpedoen treffer målet sitt.
Heldigvis kan realismenivået settes ned, slik at vanlig dødlige også kan delta i undervannskrigen. På laveste realismesetting, er det for eksempel kjempeenkelt å avfyre torpedoer. Det holder å merke målet ditt og trykke på avfyringsknappen, så tar mannskapet seg av resten.
Det er mange, lange patruljeoppdrag i spillet, noe som fort kunne blitt en svært så langdryg affære. Da er det praktisk å kunne skru opp hastigheten på spillet.
Ikke bare til det dobbelte, eller engang det firedobbelte, men helt opp til tusen ganger kjappere en virkeligheten. Dersom det skjer noe som krever oppmerksomheten din, senkes hastigheten umiddelbart til vanlig nivå.
Lyd er svært viktig på en ubåt, i så måte skuffer ikke «Silent Hunter 4». Alt fra illevarslende knakelyder i skroget på store dyp, til den minst like illevarslende lyden av sonar som slår mot båten din, bidrar til å løfte spillopplevelsen noen ekstra hakk.
«Silent Hunter 4» er ikke for alle, det kan til tider være frustrerende langdrygt og vanskelig. Men frister tanken om kapteinslue på en amerikansk ubåt, kommer «Silent Hunter 4» neppe til å skuffe.
For det ER virkelig en deilig følelse når torpedoen treffer akkurat der den skal, og den japanske båten forsvinner fra havoverflaten i et inferno av flammer.