Det blir ikke stort mer ambisiøst enn dette.
I «STALKER: Shadow of Chernobyl» har en massiv eksplosjon gjort området rundt Tsjernobyl til en mystisk ødemark, under streng karantene av militæret.
Fire år etter katastrofen lusker lykkejegere, «stalkers», rundt i området på jakt etter verdifulle gjenstander. Du tar rollen som en av dem, og må forholde deg til motstand fra både hæren, rabiat dyreliv, ekle monstere, banditter, overnaturlige fenomener og andre «stalkere».
Området er enormt, det samme er bevegelsesfriheten. Vi snakker om et actionspill blandet med rollespill, med en mengde valgfrie oppdrag og en progresjon du selv bestemmer tempoet på.
Ikke ulikt «Deus Ex» og «System Shock 2», spillene som kanskje ligger nærmest «STALKER» i utførelse.
Og resultatet er slettes ikke ille. Spillet har en herlig guffen stemning, en spennende historie og en deilig frihetsfølelse. Det er ikke vanskelig å anbefale «STALKER» til tilhengere av store, åpne rollespill med skyteglad actionvri.
Men spillet bærer tydelig preg av at det ikke har klart å nå opp til ambisjonsnivået. Savnet etter kjøretøy, som lå i de originale planene, er spesielt stort, og interaksjonen med både miljøene og de andre rollene i spillet mangler dybde.
«STALKER» er presset ned i et format det ikke er helt komfortabelt med, kompromissene er for mange til at det har blitt den klassikeren som lå i kortene da GSC fortalte om sine planer for første gang.
PS: Den første patchen til spillet er ute som retter opp en god del bugs og feil. Lastes ned her.