Jeg elsket Postmann Pat da jeg var liten, og ungene i dag er ikke noe særlig mindre glad i ham. En av de tingene jeg husker best er den koselige stemmen hans - hvordan han snakket så godslig til katten sin Miss, og vennlig til alle han møtte på sin vei med postvesken sin.
Nettopp derfor er stemmen hans et stort savn i dette spillet. Riktignok reklamerer spillet med norsk tale, men jeg hørte bare den velkjente Postmann Pat-musikken.
I stedet får man lange oppramsinger i tekstbokser som forteller barna hva de skal gjøre. Ikke bare gjør det spillet mer dødt - det gjør også at barna er avhengig av å lese for å kunne spille det.
Det positive med oppgavene i spillet er at man kan velge mellom tre vanskelighetsgrader. Dermed kan det spilles av barn i flere aldersgrupper - eller barna kan få mer å bryne seg på når de behersker de lette oppgavene.
Oppgavene går ut på alt fra å balansere pakker, pusle sammen bilder, sortere postpakker, bygge modelljernbane og hjelpe katten Miss med å finne veien hjem. Oppgavene er utfordrende for hjernecellene og finkoordinasjonen.
Aberet er at flere av dem er litt «typiske» og uoriginale. Det skal spillutviklerne passe seg for. Da risikerer man at alle barnespill begynner å ligne hverandre. Glide-puslespill og sorteringsspill begynner for eksempel å bli en gjenganger.
Spillet har koselig og stemningsfull grafikk, men dette får de gratis av TV-serien. Det er uansett viktig å ikke lene seg for mye på TV-konseptet. Spill bør stå stødig på egne bein også.