GENRE: POP
Suede-vokalisten spiller ut sitt siste kort.
Stakkars Brett Anderson. Det er ingen spøk å være snart 40 og tidligere britpopstjerne, spesielt ikke når bandet du en gang frontet hentet alt sitt glamorøse drivstoff fra ungdomskilden, og det er over ti år siden du ga ut en anstendig plate. Og selv om noen synes det er stas at norske Fred Ball er Andersons låt- og lydmakker gjennom hele denne solodebuten, signaliserer det ikke akkurat at Anderson kan velge og vrake blant samarbeidsvillige stjerneprodusenter.
På en måte er dette hakket mer verdig enn de to siste Suede-platene var. Mannen prøver i hvert fall ikke å late som om han er en viril, dopdrevet tyveåring lengre. Problemet er at disse trege, gravalvorlige sangene, stinne av akustiske gitarer og strykere, viser at Anderson simpelthen ikke har noen verdi på sine eldre dager.
Uten poseringen er han lite annet enn en leverandør av grusomt dårlige tekster og musikk som greier å være anonym og pretensiøs samtidig.
ANBEFALT KJØP: «One Lazy Morning»
THOMAS TALSETH