Stilisert melankoli av besnærende natur.
Draumir er ikke et band som alle andre, hvilket er ment som en kompliment. I en bransje der særpreget utvannes stadig mer, snirkler Draumir seg opp en vindeltrapp til et rødvinsmarinert loft hvor storheter som Nick Cave og Leonard Cohen tidligere har residert i sine mørkeste stunder.
Rundt Jo Inge Frøytlogs låter har produsent Chris Eckman skapt en atmosfære av dirrende forventning og en nerve som han har lykkes så godt med før, både med Midnight Choir og sitt eget Walkabouts. Sistnevnte sammenligning blir enda nærmere ettersom Draumir også baserer sitt uttrykk på Frøytlogs stemmekontraster mot Alexandra Bråtens sensuelle vokal.
Draumir lener seg sterkt mot mange musikalske tradisjoner - fra europeisk cabaret-tradisjon til kunstrock - men la deg ikke skremme av det. Draumirs drømmepop har nemlig en umiddelbar kvalitet over seg som gjør dem til noe helt eget i norsk musikk.
(PS: Takk også til innleide Mathias Eick for en vanvittig vakker trompetsolo på «Dead Porn Star»!) Anbefalte kjøp: «On The Air», «The White Lady», «Dead Porn Star» og «Five To Six».
STEIN ØSTBØ