STJERNER: Gerard Butler, Lena Headey, Dominic West
HANDLER OM: Spartanerne, som i år 480 før Kristus møter perserne i krig. Perserne er sekssifrede i antallet. Spartanerne teller 300.
DOM: OK, så er det buldrende, altoppslukende, heroiske pølsevevet USAs store gave til verden. Vi takker så mye for det. Og OK, så er denne filmen gild å se på, med sin fargepalett i gull, brunt, blått, grått og blodrødt - akkurat som i Frank Millers tegneserie. Men «300» er så ivrig etter å transcendere sine røtter i et medium - tegneserien - at den er blitt fryktelig selvhøytidelig på sin vei opp i verden.
I «300» er historiefortelleroverskuddet som blåst for vinden, og kreftene blir brukt på å tegne ekspresjonistisk homoerotiske bilder av muskler som spiller i smør og sol i stedet.
Deler av dialogen er lattervekkende elendig, og noen av scenene ødelegges av et lydspor med dårlig heavy metal. Kampscenene er i og for seg imponerende, men filmen har lagt seg så tett opp til «Ringenes Herre»-trilogien og «Gladiator» at den er nødt til å lide i sammenligning. «300» tar seg aldri bryet med å fortelle oss hvem spartanerne var, og fiendene deres, perserne, forblir enda større gåter.
Filmen ber oss om å heie på spartanerne, men gidder ikke forklare oss hvorfor vi bør gjøre det.
«300» har blitt det en film som «300» aldri må bli: Monoton. Grunnleggende trøttsom.
MORTEN STÅLE NILSEN
