STJERNER: Per Graffman, Mikael Persbrandt, Alexandra Rapaport, Ane Dahl Torp
HANDLER OM: Portrettfotografen Magnus (Graffman) er besatt av sin familiefortid, men så lite opptatt av nåtiden at han kjører fra sin egen datter på bensinstasjonen. Til slutt blir det nok til at hans hustru (Ane Dahl Torp) pakker koffertene. Magnus fortsetter ufortrødent granskingen i slektsrøttene, i håp om å få slått seg til ro med de vonde barndomsminnene.
DOM: Håkan Bjerking har visstnok gjort sagnomsuste oppsettinger på den svenske scenedramatikkens høyborg, Dramaten i Stockholm. Denne, hans filmdebut, skal delvis være basert på egne opplevelser fra oppveksten. Man kvier seg for å kalle et menneskes livshistorie «banal», spesielt når den har vært så vond som «Inga tårar» tyder på. Men banal, det er denne filmen.
En stor og sterk, slem og full far (Persbrandt, alltid med en viss karisma som «bad boy»), en mor frosset fast i livet, en bortadoptert søster, et uelsket barn {lcub}dash{rcub} jepp, dette er skillingsvise på film, men det gjør aldri vondt, slik den slags skal.
Mot slutten har all sympati for hovedpersonen snudd seg til det man i Sverige ville kalt en «sällsynt irritation». Den britiske surpomppoeten Philip Larkins lille dikt begynte slik: «They fuck you up, your mom and dad/They don't mean to, but they do/They fill you up with all their faults/and add some ekstra, just for you». Sånn. Nå trenger du ikke se denne svake slektskrøniken.
MORTEN STÅLE NILSEN
