KONSERT: Snoop Dogg og P.Diddy
STED: Oslo Spektrum
PUBLIKUM: ca. 9000 (utsolgt)
AKTUELLE CD-ER: hhv. «Tha Blue Carpet Treatment» og «Press Play»
For ti år siden ville denne turnékonstellasjonen vært utenkelig, den gang Snoop representerte vestkysten og Diddy østkysten i det som ble en både blodig og dødelig feide.
Og det er synd å si det, men musikalsk var det mer orden på ting i de tider.
Poenget med denne turneen staves selvsagt $-$-$. Før noen av de tidligere rivalene entrer scenen, har reklamefilmen for Diddys parfyme rullet så mange ganger over storskjermene at publikum antagelig har et slags juridisk belegg for å kreve pengene tilbake.
Etter konserten er den følelsen fortsatt til stede.
Det verste først: Diddys første sett alene. Det er sjelden man ser et middels talent eksponere alle sine dårlige, bombastiske sider så til de grader. I en kakofoni av elendig lyd stamper mogulen rundt i sitt eget ego, og leverer låter så intetsigende at man etter hvert lurer på om han fortsatt holder på med introen.
Atskillig bedre blir det når Snoop tar over, og demonstrerer forskjellen på forretningsteft og musikalsk talent. Verden er et sløyere sted når Snoop regjerer den med sin patenterte gangstarap, som både er sjelfullt funky, humoristisk og truende, selv om akkurat trusselbildet har antatt en mer tegneserieaktig form med årene. Hans hengslete, pysjkledde tilstedeværelse er et vaskeekte ikon verdig.
Så er det Diddys tur igjen, med et lite knippe låter fra hans siste album, og det låter forfriskende skjerpet - som om han har husket å ta medisinen sin backstage.
Deretter er det tid for begge på scenen samtidig, og her ramler konserten virkelig fra hverandre. Med ett er det som å ha to dårlige standupkomikere på scenen, med litt hip hop som krydder, tilsatt tjukke lag med Las Vegas-gloss som bare ser tåpelig ut.
Etter hvert får Snoop fred igjen, men til tross for etterlengtede storslagere som «Gin & Juice» og «What's My Name» renner det hele ut i en grøt av dårlig planlagte show-ablegøyer, ispedd avspilling av en rekke utpreget «hvite» rockehits over anlegget.
U2? Coldplay? Joan Jett? Her? Det føles som en slags omvendt musikalsk rasisme, og er helt uforståelig, siden folket i salen tross alt har betalt for noe av den ypperste svarte musikken de siste par tiårene.
De får dét også. Men med altfor mange dustete mellomspill i et elendig regissert show som hverken smaker fugl, fisk eller hund.
THOMAS TALSETH