HANDLER OM: Sterkt, partisk angrep på norsk matproduksjonssamvirke og alt dets vesen. Dette er dokumentarfilmen hverken NRK eller TV2 ville vise. Kinoene sørger for ytringsfriheten denne gang!
DOM: Gjennomført subjektivt og til dels bøllete forsøk på å skrelle prektigheten av en hel bransje.
Det lykkes i forunderlig grad, ikke minst fordi filmskapernes motstandere - samvirkenes talspersoner - gjør det så utrolig lett for dem!
Utgangspunktet er klassisk for en «fiendtlig», avslørende dokumentar: Start intervjuene med lett fordekte hensikter; vær vennlig. Når en viss fortrolighet inntreffer, bli gradvis hvassere. Til slutt åpent konfronterende. Slå aldri av kamera eller mikrofon når intervjuet er avsluttet - det er da go'bitene ofte kommer ...
Men er ikke dette stygt og uetisk gjort, da? Selvfølgelig! Og derfor burde man kanskje avvist hele prosjektet? Svaret i dette tilfellet er «nei». Faktisk er filmen både er verdifull og viktig. Fordi:
Et demokrati er avhengig av åpenhet. De demokratiske institusjoner - matproduksjonen medregnet - må tåle offentlig innsyn. Det må faktisk være slik at det må være mulig å gjennomanalysere matproduksjonens prosesser og premisser, uten at produsentene skal legges premissene for analysen.
Svært mye tyder på at landbrukssamvirkets folk er ute av stand til å innse dette. Selv gjennom filmskapernes ensidighet, er det godt mulig å identifisere holdninger om at mye skal skjules, mye skal det ikke snakkes (høyt) om, mye skal sminkes.
Faktisk: Det virker som om landbrukssamvirkets representanter så lite er i stand til å ivareta et overordnende krav om åpenhet, at det i tilstrekkelig grad selv legitimerer målet med «Smaken av hund»:
Å slakte noen nasjonale, hellige kuer.
Filmen er altså både severdig og viktig. Svakheter finnes, ikke minst når det gjelder å sortere poengene; den som er totalt ukjent med filmens problematikk, kan få det vanskelig.
Men det viktigste nå er å starte debatten.
JON SELÅS
