STJERNER: Hugh Grant, Drew Barrymore, Brad Garret, Haley Bennett.
HANDLING: Få ting er mer patetisk enn falmede 80-tallsstjerner. Hugh Grant spiller en slik en; Alex Fletcher, en mann som brått får kastet på seg en ny sjanse i livet. Tidens ideal, en sexifisert Buddah-dyrkende parodi på damer som Britney Spears og Christina Aguillera, gir ham sjansen til å skrive en kjærlighetslåt. Som ved et skjebnens mirakel dukker en ung kvinne med sans for poesi uventet opp i Fletchers leilighet. Av slikt blir det både «music & lyrics»
DOMMEN: Hugh Grant er konge av romantiske komedier. Han har timing, det ørlille blikket, den minimale pausen før han med treffsikker presisjon fyrer av den ene tørrvittige replikken etter den andre.
Selv i en mainstream-komedie som dette, plasserer han elegant en del knusende kommentarer som mildt ironiserer over svunne glansdager, virilt forfall, og den nesegruse dyrkelse av ulike tiders pop-ikoner.
Drew Barrymore matcher han greit, som sårbar, små-vimsete kvinne med litterære ambisjoner. Ikke et sekund er man i tvil om filmens utfall, men poengene som serveres underveis løfter filmen til godt over det middelmådige.
BORGHILD MAALAND
