Luften har gått ut av dem.
Etter sedvanlige bransjeprinsipper skulle Air vært fjernet fra jordens overflate i kjølvannet av chillout-bølgen de var spydspisser for på slutten av nittitallet. Men den franske duoen utfordret både seg selv og fansen med «10 000 Hz Legend» i 2001, og med «Talkie Walkie» samt sterk tilstedeværelse i Sofia Coppolas «Lost In Translation» i 2004 tok de form av å være en institusjon mer enn å være gårsdagens plat du jour.
Først nå har Air gått hen og blitt kjedelige. Det underlige er at dette skjer bare et halvt år etter at de befestet sin posisjon med den musikalske styringen på Charlotte Gainsbourgs nydelige «5.55»-album. Tittelen «Pocket Symphony» spiller på den typen mini-mesterverk Air har laget mange av, men her lever duoen ofte opp til karakteristikkene deres motstandere vanligvis belemrer dem med.
Platen føles steril, blank og hul. De svevende synth-teppene veksler mellom det behagelige og det foruroligende, men forsøket på å skape kontraster ender med at duoen faller mellom stoler. I tillegg er det store mangler på låtfronten; her er det ingenting som kan matche tidligere bragder som «Sexy Boy» og «Cherry Blossom Girl».
ANBEFALTE KJØP: «Once Upon A Time», «Mer Du Japon».
THOMAS TALSETH