STJERNER: Nazif Muarremi, Enrico Lo Verso, Glenn Andre Kaada, Anna Backe-Wiig, Ramadan Huseini
HANDLER OM: 15 år gamle Mirush stikker av fra moren i Kosovo, for å oppsøke faren som slo seg ned i Oslo mange år tidligere. Han finner frem til restauranten faren driver, men kvier seg for å avsløre identiteten sin. I mellomtiden går det opp for ham at faren er under press fra kosovoalbansk mafia.
DOM: Lovordene har haglet over norsk film i en fire-fem år nå, men det er ikke til å komme fra at ganske mange av filmene har vært vel, la oss være diplomatiske og si lette. Vi har likt dem fordi det ikke har gjort vondt å se dem slik det en gang så altfor ofte gjorde.
«Blodsbånd» er enda en i rekken av filmer som er helt fri for sykdommene vi en gang forbandt med «norsk film». Men den er noe mye mer også. Det snakkes lite norsk, og det er ikke så mange «etnisk norske» ansikter å se. Det handler om oppbrudd og søken etter et sted å kalle «hjemme», men Holst styrer helt unna alt som smaker av politikk eller «innvandringsdebatt». «Blodsbånd» er en film om savn etter tilhørighet men til kjøtt og blod snarere enn geografi. Som sådan er filmen like universell som den er mirakuløst usentimental.
At den hovedsakelig utspiller seg i et blågrått monokromt fotografert Norge, betyr egentlig lite eller ingenting. Ikke-skuespilleren Nazif Muarremi er et fantastisk funn i rollen som Mirush, som virker yngre enn sine år, men samtidig tung av erfaringer som ingen 15-åring burde ha i sekken. Holsts kamera simpelthen elsker ansiktet hans. Dette er en film uten svakheter i skuespilleriet, men Muarremi er mer enn bare god, han er umulig å glemme. Om noe må anføres, er det at Holst virker å ha enda større kontroll på det «lille» dramaet i filmens første halvdel som i og for seg er mer enn stort nok, og som sikkert kunne ha drevet filmen i mål på egen hånd enn de voldsomme hendelsene som preger den andre. At den alltid utmerkede Anna Bache-Wiigs rolle forblir så uutviklet, er litt synd. Og kanskje, kanskje blir filmen litt i lengste laget.
Men det er ikke så ofte en går ut av kinosalen med klump i halsen, vel vitende om at man akkurat har sett en av de fineste filmene som er blitt laget i dette landet. Med «norsktillegg» er «Blodsbrødre» en sekser på terningen. Men faktum er at denne filmen er så god at å gi den «norsktillegg» ville være en fornærmelse. La oss nøye oss med å konstatere at dette er Oscar-materiale.
MORTEN STÅLE NILSEN
